Enkel matematikk i Bergen

I den ekstremt suksessrike trikkebyen Strasbourg er gjennomsnittshastigheten 22 kilometer i timen - med ca 400 meter mellom holdeplassene (Foto: HP Lyshaug)27. desember 2004:Statens vegvesen regner feil.
Bybanekontoret i Bergen regner riktig.
Her er regnestykket

Statens vegvesen og vegdirektør Olav Søfteland  er på desperat klappjakt etter å få skrinlagt bybaneprosjektet i Bergen, og har i den forbindelse forsøkt å sannsynliggjøre at prosjektets planlagte gjennomsnittshastighet på 29 km/t er usannsynlig høy. Men regnestykket holder. Nøkkelordet er "holdeplassavstand", altså avstanden mellom holdeplassene.
Et tenkt tilfelle
For å illustrere betydningen av holdeplassavstander kan vi ta følgende eksempel: en 10 km lang linje med 25 holdeplasser kjøres på 30 minutter, gjennomsnittshastighet 20 km/t, gjennomsnittlig holdeplassavstand 400 meter.
Så tenker vi oss at holdeplassavstanden økes til 588 meter på hele linjen, og vi får åtte holdeplasser færre. Hver holdeplass forsinker trikken med omtrent 45 sekunder i snitt, inkludert tid for retardasjon, døråpning, avstigning, påstigning, dørlukking og akselerasjon. Den 10 km lange linjen kan nå
kjøres på 30-8*0,75=24 minutter, og gjennomsnittshastigheten er økt fra 20 til 25 km/t. Reduserer vi med ytterligere tre holdeplasser til totalt 14, blir gjennomsnittshastigheten ca 27,5 km/t.
Et eksempel fra virkeligheten
Bergenserne - og Søfteland - kan bruke Ekebergbanen som eksempel. Strekningen Jernbanetorget-Ljabru er på 8,4 kilomenter og har en reisehastighet på 28 km/t ved normal trafikk og 25,2 km/t under rushtrafikken. Gjennomsnittlig holdeplassavstand er 646 meter. Med en holdeplass mindre vil Ekebergbanen kunne kjøre ett minutt raskere, det vil si 29,6 km/t. Bybanekontorets beregning er således høyst realistisk i forhold til reisehastigheten i Oslo.

Første fase av bybanen i Bergen er nettopp 10 km lang og har 14 stopp med en holdeplassavstand på 720 meter, altså langt mellom stoppene.
Konklusjon: Det lyder plausibelt med 29 km/t.

Snøft til Søftelands bybanetall

22. desember 2004:Tallbruk med slagside fra Statens vegvesen


Trikkebyer opererer med 11-20 kilometer i timen som gjennomsnittshastighet, hevder vegdirektør Olav Søfteland i et brev Vegdirektoratet har sendt Samferdselsdepartementet, melder Bergens Tidende. Søfteland forsøker å etablere bybanens visjon om gjennomsnittshastighet på 29 kilometer i timen som urealistisk.
Søfteland forsøker her å lede departementet på villspor. Så sakte som 11 kilometer i timen kjøres det bare i "verstingbyer", der Oslo sentrum kan være et eksempel. Vanlig reisehastighet for sporvogn ligger i Europa på rundt 20 km/t. De som er "best i klassen" kjører langt raskere enn dette.

Linje 1 i Freiburg går i 28 km/t. Dette er tradisjonell sporvei som også går gjennom de trange gatene i Altstadt. Det er fullt realistisk å anta at man også i Bergen kan oppnå en reisehastighet på rundt 30 km/t, såfremt det satses på aktiv signalpriortering. Selv i Oslo finnes det sporveisstrekninger hvor det kjøres 30 km/t. Dette gjelder eksempelvis Ekebergbanen.

Et vanlig konsept når man vurderer hastighet på sporveisnett er å skille mellom trafikk i og gjennom bykjernen. For trafikk mot byen er det ønskelig med en høyest mulig gjennomsnittshastighet. I bykjernen er trikken en tilpasset del av gatebildet for øvrig, og det viktigste her er troverdighet i forhold til rutetabellen, kombinert med tettest mulig frekvens.

Gaia blander kortene

14. desember 2004:
Etter årelang debatt og politisk tautrekking ser vanskelighetene med å bygge bybane i Bergen endelig til å være ryddet av veien. Forbausende nok er det kollektivtrafikkselskapet Gaia som forsøker å velte planene.

I Bergens Tidende 11. desember uttaler Gaia Trafikks administrerende direktør Arne Buanes seg entusiastisk i forhold til å trafikkere bybanestrekningen mellom sentrum og Nesttun med 25 meter lange trolleybusser. Det skal bli både billigere og bedre enn skinnebaserte løsninger, mener han.
Sporbussen i Nancy (Foto: HP Lyshaug)
Sporbussen i Nancy ser ut som en trikk, men går på gummihjul. Det medfører blant annet  stor slitasje og "grøfter" i traséen, ettersom styreskinnen gjør at bussene følger nøyaktig samme spor hele tiden.
Bussbaner ingen suksess
Det virker nesten for godt til å være sant. Og det er det også, naturligvis.
Såkalte bussbaner har vært forsøkt lansert som et alternativ til sporvei i mange år, men så langt har suksessene uteblitt. Hva skyldes dette?
Buanes glemmer å nevne en viktig faktor, nemlig at 25 meter lange busser krever mye plass. Og plass har vært en viktig faktor i den Bergenske debatten. Er det snakk om en bussbane på egen trasé, så må den bygges vesentlig bredere, og anleggskostnadene kommer da fort opp i
samme pris som det å legge ned skinner. Man kan unngå å bygge bredt på
tre forskjellige måter:
  1. Styreskinne på hver side av bussen, men man har fremdeles behov for mer plass i bredden. Konseptet er utprøvd i Adelaide i Australia og i Essen i Tyskland, uten påviselige fordeler i forhold til sporveisdrift. Slike bussbaner er også en estetisk utfordring. Etter utbygging tidlig på 90-tallet synes konseptet nå å være destinert for glemmeboken.
  2. Styreskinne i bakken, slik det gjøres i de franske byene Nancy og Caen. Et styrehjul midt under bussen følger en skinne. Infrastrukturen er komplisert, og investeringskostnadene er kun marginalt rimeligere enn kostnadene for sporveisdrift. Driftskostnadene er sannsynligvis de samme. I Caen og Nancy har man slitt med avsporinger og driftsustabilitet.
  3. Optisk eller magnetisk styring er et alternativ til en fysisk styreskinne. Prøvedrift er i gang i Rouen og Eindhoven. Konseptet er på eksperimentstadiet, og driftsstabilitet og sikkerhet er derfor vanskelig å dokumentere.
Et felles problem for alle tre alternativer er at man får konsentrert slitasje og
dype hjulspor i veidekket, noe som kan avhjelpes ved å forsterke veibanen med eksempelvis stålinnlegg...... Ingen av alternativene er heller konstruert eller tilpasset norske meteorologiske forhold.
Buanes bruker miljøvennlighet som argument for bybanen, og mener gummihjul støyer mindre enn stålhjul. Det han ikke nevner er at gummihjulbaserte kjøretøy bidrar vesentlig med svevestøv i trafikken.
Konklusjonen må derfor være at Buanes' idé er teknisk gjennomførbar, men at man i optimaliseringsprosessen kommer veldig nær den løsningen han argumenterer mot. Men det er da heller ikke så farlig om han ikke får "trikk på gummihjul", for som han selv sier til Bergens Tidende: -Det viktigste er at folk kommer frem.
Sporbussen i Essen var Mercedes' forsøk på å bygge gummihjulstrikk. Det har blitt med forsøket. (Foto: HP Lyshaug)
Sporbussen i Essen var et hyppig mål for politikere på studietur tidlig på 90-tallet. Konseptet har imidlertid ikke slått ann; systemet er plasskrevende, dyrt  og estetisk lite tiltalende.

Oppsiktsvekkende
Det kan synes oppsiktsvekkende Gaia, der kommunene eier 45 prosent av aksjene, går offentlig ut for å torpedere bybaneplanene som kommunen selv har initiert og prosjektert. Spørsmålet er heller om dette er Buanes - som tidligere har markert seg som motstander av trolleybuss - sitt desperate forsøk på å rette opp en stratgisk feilvurdering. Før Gaia ble etablert, syslet det kommunale busselskapet Bergen Sporvei med konkrete planer om et eget bybanekonsept, den såkalte "Lyntrikken". Etter at Pan og senere Gaia ble etablert, og Buanes overtok som direktør, ble planene raskt skrinlagt.
Gaias rolle burde nå være å posisjonere seg for å komme i betraktning som operatør av Bergens bybane. At man i stedet driver undergravingstaktikk overfor selskapets største aksjonær kan i stedet føre til at Gaia diskvalifiserer seg selv.
Ny trolleybuss i Bergen (Foto: HP Lyshaug)
Å erstatte trikk med trolleybuss kunne gjøres på 60-tallet fordi man ikke har den kunnskap man har i dag. Trolleybussen gjør en nyttig jobb i Bergen i dag, men noen bybane blir den ikke.

Gaia-direktør Arne Buanes er også styreleder i Transportbedriftenes Landsforening (TL), som er kollektivtrafikknæringens NHO-tilknyttede bransjeorganisasjon. Her er også AS Oslo Sporveier et av medlemmene. En skulle tro at Sporveien, som har ansvaret for tre driftsarter i Oslo, ville finne det bekymringsfullt at bransjeorganisasjonens øverste tillitsvalgte opptrer som en fiende av sporbundet transport. Hvorvidt en slik bekymring er uttrykt, vites ikke. AS Oslo Sporveiers representant i TL-styret er Viggo Johannessen.

Mer grensekryssende trafikk - tunge linjer fra buss til trikk

Mer grensekryssende trafikk - tunge linjer fra buss til trikk
8. desember 2004:
Befolkningsvekst og økt biltetthet har spist opp utbyggingene i veinettet. Oslopakke 3 må bli en kollektivtrafikkpakke, mener Sekretariatet for bytrafikk.


De senere år har kollektivtrafikksamarbeidet mellom Oslo og Akershus ligget på et minimum, med nedleggelsen av Kolsåsbanen og vedtaket om Fornebubanen som et foreløpig lavmål. Gjenåpningen av Kolsåsbanen gir grunn til forsiktig fremtidstro, men det er langt igjen før den samferdselspolitiske Berlin-muren mellom Oslo og Akershus er revet.
Det betaler trafikantene og miljøet dyrt for. Oslos samferdselsbyråd har vist minimal vilje til å samarbeide med sine kolleger i Akershus, til tross for at infarktet på veinettet for en stor del skyldes trafikken fra nabofylket. Det store paradokset er at de som flykter fra byen for å bosette seg "på landet" i Akershus for å puste frisk luft, er blant dem som bidrar mest til å forurense byen med biltrafikk.
Staten opprettet "Samordningsorganet for kollektivtransporten i Østlandsområdet" i januar 2004, men så langt synes dette organet ikke å ha bidratt til å få igang samarbeidet over fylkesgrensene. Kanskje ikke så rart, for et slikt samarbeid har vært forsøkt gjennomført siden 1920-tallet, så langt uten hell.
Akershus har, for å vinkle det positivt, potensiale til å bli et godt kollektivfylke. Det betyr med rene ord at oslofolk reiser 3-4 ganger mer kollektivt enn sine naboer. Oslo burde altså ha stor interesse i at akershuspendlerne kommer pr buss og bane når de krysser grensen til hovedstaden.
Et verdifullt bidrag i så måte, vil være å gi Akershustrafikken plass i gatene, uten å tilføre mer busstrafikk enn det som allerede eksisterer. Det kan gjøres ved å overføre større deler av trafikken - i tråd med kollektivmeldingen - fra buss til trikk. Konvertering av tunge busslinjer til trikkedrift vil gi økt kapasitet, økt attraktivitet, bedre luft og bedre bymiljø. Når sentrumsnære, trafikktunge linjer overføres til trikken, vil det være lettere å tillate flere SL-busser å kjøre inn i byen.
De mest nærliggende busslinjene å konvertere til trikkedrift er linjene 20 og 37, samt at det nå er på tide å realisere planene om trikkedrift til Tonsenhagen. På årsbasis vil dette spare miljøet for forbrenningen av totalt 1,3 millioner liter diesel, og svevestøv og utslipp fra omlag 2,6 millioner kjørte busskilometer.
Trikkelinje 20
20-bussen mellom Skøyen og Galgeberg er allerede delvis skinnelagt (Skøyen – Bygdøy allé, og Frogner plass - Majorstuen. Linjen kan bygges ut etappevis. En fortsettelse fra Carl Berners plass vil kunne gå over linje 21 sin trasé til Helsfyr, da dette er en mer trafikksterk strekning. Linje 21 kan eventuelt flyttes til Finnmarksgata mot Galgeberg.
Store deler av linje 20 sin trasé er definert som riksvei, og statlig finansiering må derfor kunne påregnes. En oppgradering av Kirkeveien øst for Majorstuen er i kjømda, og det burde da være naturlig å inkludere skinnelegging i oppgraderingspakken.
Sekretariatet for bytrafikk vil på et senere tidspunkt legge frem et mer detaljert forslag til hvordan prosjektet ”20-trikken” kan gjennomføres.
Linje 37 som trikk? Et realistisk prosjekt, mener Sekretariatet for bytrafikk (Foto: HP Lyshaug)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Trikkelinje 37
37-bussen mellom Nydalen og Helsfyr trafikkerer for en stor del nedlagte sporveistraséer. Dette er ikke noe argument for ikke å gjenopprette linjen med trikk, snarere tvert i mot. Da trikkelinjene ble nedlagt på 60-tallet, var dette i ”tidens ånd”, med en forestilling om at trikk var et gammeldags
fremkomstmiddel som sto i veien for privatbilen. Oljekrisen på 70-tallet, kombinert med dagens kunnskap om utslipp og miljø, har rokket ved denne forestillingen.
Også denne linjen har allerede infrastruktur tilpasset trikk. På sikt bør imidlertid trikketraseen i Biskop Gunnerus gate (igjen) legges over Grønland, da dette i langt større grad vil dekke steder folk bor, arbeider og handler. Dette kan skje samtidig med at det legges trikkespor foran den
nye Operaen i Bjørvika. Trikk 37 og 20 kan kjøres i en storsløyfe, da de møtes på Helsfyr.
Trikkelinje 15 og 17
For traseen i Trondheimsveien til Tonsenhagen foreligger det konkrete planer for sporvognsbetjening
fra begynnelsen av 1990-tallet. Linjen er foreslått i driftsopplegget i Oslopakke 2, og traseen er påbegynt med 50 meter fra Sinsen. Det vil klart gi en høyere bruks- og nytteverdi på investeringen om linjen føres fram til Linderud, med kort gangadkomst til Veitvet og Linderud T-banestasjoner.
Ovenfor nevnte prosjekter er i brevs form presentert for Akershus Fylkesting, Oslo Bystyre
Samferdselskomitéene i Akershus og Oslo, berørte ordførere i Akershus og ditto BU-ledere i Oslo. Brevet er sendt i forbindelse med den innledende behandlingen av Oslopakke 3.