| 5. april 2003:
12. april er det ruteendring i Sporveien, og store kutt i trikkedriften. Sporveien insisterer likevel på at man satser på trikken. Dette begrunnes blant annet med investeringen i 32 nye lavgulvsvogner, med en prislapp på 600 millioner kroner
12. april sendes flere av disse vognene i møllpose på ubestemt tid. Og kapitalkostnadene løper. |
|
20 millioner kroner. Det er prislappen på en SL95. De skulle være Sporveiens flaggskip, de nye italienske lavgulvsvognene. De første vognene kom i drift i 2000, på overtid. Ikke før i år leveres de siste av serien på 32 vogner. Og det er også først i vinter at vognene endelig har vist tegn til å oppfylle de krav og ønsker Sporveien har hatt. Men fremdeles gjenstår store arbeider før alt er i orden. Nå byttes det motorer på alle vogner for å få bukt med støyproblemet.
I mellomtiden har det blitt dårlige tider for Oslo-trikken. Trafikken på Kjelsåslinjen er innstilt. 12. april følger Homansby-linjen etter. Linje 15 nedlegges. Det betyr mindre arbeid på vognparken. Det betyr behov for færre vogner. Sporveien har i dypt alvor foreslått å avhende de eldste leddvognene. Disse vognene er nå omlag 20 år gamle. Men mens en 20 år gammel buss knapt kan brukes av ungdommer på russetur, er en sporvogn kun halveis i livet.
Fra 12. april sender Sporveien 9 vogner i møllposen. Av disse er 4 - kanskje 5 - av typen SL 95 - flaggskipet. Med en avskrivningstid på 20 år betyr det én million kroner i kapitalkostnader hvert år - for hver vogn. Men siden Sporveien følger moten - og leaser vognparken - betyr det sannsynligvis at kostnadene er høyere. I tillegg kommer kapitalkostnader på den eldre vogntypen, SL79.
Flere eksempler
Sporveien viser til fulle hvor dyrt det er å være fattig. Eksemplet er dessverre ikke enestående. På Durud ligger et fabrikknytt signal- og sikringsanlegg nedpakket i containere. Anlegget er ment for Kolsåsbanen, Sporveiens nå eneste T-banelinje uten moderne sikringsanlegg, men har aldri blitt montert. Hvorfor? Fordi Sporveien aldri har klart å bestemme seg for hva man vil med Kolsåsbanen. Noen vil ha trikk. Noen vil ha T-bane. Noen vil ha ingenting, fordi Sporveien ikke kan bli enige med Akershus om hva trafikken i nabofylket er verdt. Inntil videre går T-banevognene i rute på en linje med sikringsanlegg som er gått ut på dato.
På Kjelsåsbanen rakk Sporveien å investere 18 millioner kroner, muligens mer, før linjen ble lagt ned. I Homansbyen rakk man å skifte sporkrysset i Holtegata og kurven fra Parkveien før dødsdommen kom. Lenger opp i Bogstadveien valgte man å si nei takk til en statlig gavepakke.
Det har seg nemlig slik at Bogstadveien er riksvei. Da er det Staten som står for investeringsmidlene. Imidlertid har Sporveien slitt med å overbevise handelsstanden i området om at trikken må få prioritet i den viktige handlegaten. For drøyt ti år siden kom ultimatumet: Sporveien la frem et forslag som innebar bygging av arkader i husrekkene for å gjøre veien bredere, og så å si flytte fortauet under tak. Forslaget innebar rasering av mange butikklokaler, og det lokale næringslivet satte seg naturlig nok på bakbeina. Da gikk Sporveien sur, og siden har trikkene rullet i blandet biltrafikk.
Men i fjor hadde Statens vegvesen Oslo (SVO) lagt nye planer for Bogstadveien. En vegg-til-vegg fornyelse var på gang. Handelsstanden hadde endret sine negative innstilling til trikken. Man hadde hørt om Freiburg, om Croydon, om Strasbourg, der handelen blomstret langs trikkesporene. Man hadde lært at biler ikke shopper. Det er mennesker som shopper - og det går mange mennesker i en trikk.
Alt Sporveien skulle betale for, var egen infrastruktur, slik vanlig er der trikk går i riksvei. Det var bare en hake: Sporveien ville ikke. Det var nemlig ikke sikkert at det skulle gå trikk der så mye lenger...
Hvem betaler fremtidige prosjekter?
Det er ingen tvil om at Sporveien har dårlig økonomi. Det er like liten tvil om at det er politikerne som skal ha skylden for mangeårig økonomisk sulteforing av kollektivtrafikken. Men det er heller ingen tvil om at økonomistyringen kan kritiseres i et selskap som forkaster massive investeringer når de knapt er tatt i bruk, og som sier nei takk til statlig delfinansiering av viktige strekninger. I mens har Sporveien såvidt begynt å markedsføre nye baneprosjekter, som vil kreve nye statlige og kommunale millioner.
Men hvem vil finansiere et selskap som legger investeringene i møllpose - eller kaster dem?
Hans-Petter Lyshaug
Sekretariatet for bytrafikk